Skrevet av Egil Severeide
Sjekk folkehavet som ser at en Fredrikstad-spiller feller Øyvind Risanger og lager straffe på Haugesund Stadion. Mellom 14 og 17.000 tilskuere så kampen fra stadion eller området rundt.
Haugars legendariske semifinale mot Steinkjer i 1961 og Vards kvartfinalekamp mot Fredrikstad året etter troner suverent øverst i oversikten over de best besøkte kampene på Haugesund Stadion gjennom tidene.
Jeg var på dem begge, som ni og ti-åring. På Haugar-kampen satt jeg på min fars skuldre på murtribunen bak søra mål og husker vagt en keeper som tok alt, brannmann var han visst også, og en annen som hadde gullfot og het Gidden, og som skjøt en gang og så hardt at vanligvis sindige torvastadbuer rundt oss hoiet og skrek som om de var galne. Senere forsto jeg at det var målet som gjorde at Haugar vant.
I Vards kamp mot Fredrikstad året etter satt jeg og broder Paul Inge sammenklemt mellom mine foreldre på østre tribune, og kan litt tydeligere minnes folk i hatt og frakk vase rundt på indre bane med plakater av typen: «Var det noen som lo? Vard ska vinna fira to.» Jo, vant gjorde de, men med 2-1.
Mirakelet
Det er vel bare de færreste av dagens tribuneslitere som kan skryte på seg å ha opplevd 60-tallets mirakel. Mirakelet som førte to ukjente lag fra en ubetydelig by på Vestlandet til cupfinale på Ullevål to år på rad. Og den stemningen som kvinner i sjal og kåpe, og menn i hatt og frakk fikk oppleve disse dagene, kan likesinnede bare drømme om i dag.
For det var langt flere enn de vel 14.000 som betalte, som fikk se kampen. På «Gratishaugen» i skråningen bak søra mål, sto de som ikke hadde fått billett og slåss om å få et glimt av dramaet nede på matta. I flere medier ble det snakket om at over tre tusen så kampen mellom Haugar og Steinkjer fra «Gratishaugen». Altså en total tilskuerskare på mellom 17- og 18.000! Også Vards kvartfinalekamp året etter trakk mange gratispassasjerer, men ikke så mange som semifinalen året før.
Haugesund Stadion var ikke bygd for slike arrangementer, og det ble improvisert over en lav sko.
De fleste sto, men mange fikk plass på benker som ble leid inn fra ulike samfunnshus. Toalettfasiliteter fantes knapt, så her gjaldt det å være bygd for å tåle høyt trykk…
Super-Vard
Om ingen kan konkurrere med 60-årene i enkeltkamper, er 70 og 80-årene storhetstiden når det gjelder høyt gjennomsnittsbesøk på Haugesund Stadion. Vard hadde sin storhetstid i 70-årene med cupfinale i 1975 og eliteseriespill i 1976, Haugar var i finalen i 1979 og spilte elite i 1981, mens Djerv 1919 nådde semifinale i 1987 og eliteserien i 1988.
Vard har det klart høyeste snittet; i vårsesongen 1986 trakk kampene fra knapt 7.000 til godt over 8.000 tilskuere, for så å falle til 2.600 i den siste kampen da nedrykket var et faktum.
På 70-tallet trakk Vard også både fem og seks tusen tilskuere til kampene mot engelske topplag. West Ham, Aston Villa, Fulham og tyske Hamburger Sportsverein var blant klubbene som gjestet Haugesund, og storheter som George Best, Kevin Keegan, Alan Ball og Bobby Moore fikk alle teste matta på stadion.
Haugar og Djerv 1919
Haugars storhetstid var fra slutten av 70-tallet og et stykke inn på 80-tallet, med cupfinalespill i 1979 og eliteseriespill i 1981. Haugar måtte spille sine eliteseriekamper på Stakkestadbanen fordi Haugesund Stadion ble bygget om i forbindelse med HILs 75 års-jubileum og avviklingen av NM i friidrett. Det er en vesentlig forklaring på at klubben aldri nådde høyere tall enn oppgjøret mot Bryne, som samlet 5112 tilskuere.
Djerv 1919 overtok hegemoniet i Haugesundsfotballen mot slutten av 80-tallet, og klubben kom til semifinale i cupen i 1986 og spilte eliteserie i 1988. Semifinalen mot Tromsø samlet 6514 tilskuere, mens opprykkskampen til eliteserien mot Ham-Kam (3-0) høsten 1987 trakk 8500 tilskuere. Det er fortsatt Djervs rekordtall på Haugesund Stadion.
